En telefon til Airbnb-vert og en bursdagsfrokost hos fremmede. Dette er bare to av metodene Lene og samboeren brukte da de ville finne ut om det kunne være mulig å bytte ut Oslo med Rauma.

Tekst og foto: Ragnhild Bakke

Historien begynner for fire år siden. Lene og samboeren Jon-Kristian, fra henholdsvis Bærum og Oslo, er på hyttetur i Isfjorden sammen med en stor vennegjeng. Det er måneskinnstur til Hurrungen og måltid med sjøkreps klokken ett om natten. Det er løpetur innover i Måndalen og yoga i hagen.

– Den helga ble nesten for perfekt, mimrer Lene. Men vi tenkte ikke på å flytte hit rett etterpå. Den tanken kom etter hvert.

Historien fortsetter når pandemien inntreffer. Både Lene og samboeren er utdannet siviløkonomer og jobber på det tidspunktet begge i det store revisjons- og rådgivningskonsernet EY (Ernst & Young).

– Plutselig var vi mye ute i skogen, mye mer enn tidligere. Da innså vi at dette var livsstilen vi ønsket oss, sier Lene. I tillegg hadde de, like før Norge stengte ned, møtt en skiguide ved navn Tor Henrik som fikk dem over på nye spor. – Han inspirerte oss til å tenke litt mindre på jobb og karriere, og mer på hverdagen med familie og natur. I tillegg ønsket vi å bruke mindre tid på logistikk. Vi hadde rett og slett ikke lyst til å gå tilbake til det gamle livet vårt, forteller Lene.

Nå er hun et godt stykke på vei i det nye livet. I armene hennes, der hun sitter i et hjørne av sofaen i huset i Isfjorden, ligger deres egen lille Tor-Henrik. Parets barn nummer to ble nemlig oppkalt etter skiguiden som penset paret inn mot mer familie og natur.

Tacomiddag med fremmede

For det var etter erkjennelsene under pandemien at ballen virkelig begynte å rulle. Rauma og Romsdalen var fortsatt ikke et tema. Det ble det først da de kom på at de ville bo mer sjønært, på et sted det samtidig var togforbindelse og et spennende næringsliv. Det var da de begynte å tenke tilbake på stedet de hadde vært på hyttetur. De ringte like godt til Søren Vold, Airbnb-verten fra to år tidligere og den eneste kontakten de hadde i kommunen. Han ga de navn på flere de kunne snakke med om hvordan det hadde vært for dem å flytte dit.

En junidag i 2021 leser paret i Dagens Næringsliv at EY-ansatte kunne jobbe fra hvor som helst.

– Klokken 23 samme kveld kjørte Jon-Kristian fra Oslo for å rekke en visning i Isfjorden neste dag, ler Lene. De fikk ikke tilslaget på huset, men prosessen var i alle fall offisielt i gang.

Etter første budrunde var de både på familiebursdagsfrokost hos datteren til en potensiell nabo og tacofredag med mange ukjente på samme sted.

– Hver gang vi tok kontakt med noen, fikk vi alltid nye å spørre, forteller Lene.

Og hver gang de tok kontakt med noen, ble de styrket i troen på at Rauma kunne være et mulig sted å slå seg ned.

– Over all forventning

Først hadde paret et perspektiv på tre – fire år på flyttingen.

– Vi tenkte at vi kunne flytte tilbake når eldstesønnen vår, Birk, skulle begynne på skolen, forteller Lene. Men jo flere de snakket med, jo mer endret tankegangen seg. – Vi landet fort på at vi ville få tak i et sted hvor vi kunne bosette oss permanent. Det fant de på Hauan i Isfjorden. Til alt overmål i et hus som den omtalte Airbnb-verten holdt på å føre opp.

– Nabolaget er over all forventning, skryter Lene. – Her er det mange innflyttere, men også lokale. Det er koselig å bli kjent med dem også, og vi har blitt godt kjent selv om de har nettverk her fra før og er på søndagsmiddager med familie. Vi naboene er på dagsutflukter sammen, i fotballhallen eller på middager. Det er enkelt å bli kjent med folk når du har barn, sier Lene.

Jobbene tok de i første omgang med seg, noe som gjorde den livsomveltende forflytningen litt mindre skummel.

– Begge trivdes veldig godt i EY. Jon-Kristian jobbet der inntil nylig, mens jeg fikk jobb i IT-firmaet iSi kort tid etter at vi flyttet hit. – Jeg har satt stor pris på tiden i iSi. Det var en stor forskjell på å jobbe i det store EY-maskineriet kontra å jobbe i et lite selskap med oppstartsvibber. Det har vært mer teknologisk og veldig lærerikt, men nå blir det bra å få jobbe med samfunnsplanlegging, mener Lene. Etter permisjonen tar hun nemlig fatt på en nyopprettet stilling i kommunen, som rådgiver for plan og innovasjon. Lene har rukket å bli skikkelig glad i sin nye hjemkommune og har veldig lyst til å være med å utvikle lokalsamfunnet.

– Det føles meningsfylt å kunne få sette sitt preg på utviklingen, og det vil jeg få gjøre gjennom jobben. Jeg skal inngå i kommunedirektørens stab. Mye vil handle om å utarbeide en ny samfunnsdel i kommuneplanen. Det innebærer å sette i gang initiativ, forankre dem hos innbyggerne, drive med samfunnsplanlegging og innovasjon, med det og en særlig fokus på bærekraft. Jeg er veldig glad for å ha fått denne jobben, sier hun.

I tillegg kom hun inn, som én av tolv, i kommunuestyret for SV – og kan få sette sitt preg på sin nye hjemkommune der også.

– Da det ble vedtatt at det skulle bygges ned myr i nabolaget ble jeg veldig motivert for å gå inn i politikken, sier Lene. Riene startet bare få timer etter at brakvalgseieren var et faktum.

Planlegging av veldedighetsløp med leietaker og medarrangør Petter Engdahl

Engasjement tok hun også med på flyttelasset fra Oslo og få dager etter at vi er innom, skal Lene med flere arrangere både solidaritetsmarkering for barn i krig og et veldedighetsløp. Lene er ifølge seg selv under snittet opptatt av toppturer, i alle fall sammenlignet med andre innflyttere.

– Jeg kan ha det like bra med å være hjemme og fyre i peisen, spise god mat og lese bøker. Jeg elsker å spille fotball, og digger å kunne dra til Romsdalshallen og spille innimellom.

– Tenker du at det kan passe for alle å flytte hit?

– Om du ikke finnes det minste glad i å være ute, så kan du like gjerne flytte til et annet sted, mener Lene. Samtidig forteller hun at andre som har vært her litt lengre enn dem sier at det har blitt større spenn i interesser de siste årene.

– De mener at alle før var opptatt av å snakke om snølag og hvilken nitimers tur de skulle ut på, mens nå er det mer variert. Da blir det lettere for flere, mener Lene.

Lene skjønner ikke hvorfor ikke mange flere har flyttet til Rauma allerede.

– Jeg håper de snart er i gang med mer boligbygging her. Da blir det lettere, mener hun. – Det er mange muligheter her, men ikke lett å flytte fra familie og venner. Det er ikke gitt at det går bra. For noen kan det sikkert bli for smått og ensidig, tror hun.

Lene tror kommunen har stort potensial. Den har togforbindelse, er nært havet og har fantastiske turmuligheter for små og store. Lene mener flere og flere kommer til å tenke at de vil jobbe mer hybrid. – Her er det mye å velge i. Det er et godt næringsliv her med mye lokalt eierskap. Det er positivt, for det gir et tryggere og mer stabilt arbeidsmarked.

En annen positiv effekt av å flytte til en annen kant av landet, er at det har blitt skikkelig gøy å være på ferie i Oslo.

– Når vi reiser dit nå har vi 100 prosent barnevaktdekning og kan dra på konserter eller ut for å spise indisk, forteller Lene. Samtidig har de merket at de uansett ofte ender opp i skogen utenfor byen.

– Så det var nok helt riktig for oss å flytte, ler hun.

I tillegg til mangelen på en indisk restaurant, kan mangelen på besteforeldre i nærheten kjennes.

– Heldigvis er vi mange i samme situasjon, og mange er flinke til å hjelpe hverandre. Nå er vi flere som bor her i babycallavstand, så en kveld etter leggetid var Jon-Kristian hos en nabo mens jeg var ute på tur.

Lene må tenke over om det kan være mer som savnes.

– Jeg er glad i biblioteket. Det er basseng her og vi har restauranter og til og med yogasenter og fotballhall. Så nei, det er ikke så mye jeg savner, konkluderer hun.

– Hva sier venner om flyttingen?

– Veldig mange sier at de skulle ønske at de turte å gjøre det selv. For en del føles det som en for stor risiko å selge i Oslo for å flytte hit. For om man skulle angre, vil det ikke være lett å komme seg inn igjen på boligmarkedet der med den prisstigningen som er der nå. Dette var også det skumleste for oss, fastslår hun.

– Men så landet vi på at hverdagen og oppvekstvilkårene til barna våre er viktigst.

Da foreldrene til Lene skjønte at de mente alvor med å flytte, tok også de turen nordvestover for å sjekke ut området.

– Først kunne de ikke forstå det, men nå forstår de, smiler Lene. – De elsker å være her! De har skjønt hvorfor vi bor her – og at vi kommer til å bli.