Jeg ville oppleve mer: Fra Hawaii til Rauma
Han lærte å surfe som femåring, jaget store bølger på Hawaii og levde tett på havet i årevis. Likevel var det fjellene som til slutt dro Dylan Cotton (28) til Norge. Nå bor han i Innfjorden, jobber hos Grande og har funnet noe han ikke visste at han lette etter i Rauma.
Tekst: Dette portrettet ble først publisert i Åndalsnes Avis 19. mars 2026, av journalist Cathrine Montero Moen. Teksten gjengis her i sin helhet, men enkelte bilder er kuttet for å tilpasse formatet.
Reisen begynte via sosiale medier – korte videosnutter, Instagram-klipp og glimt av ville fjell som stupte ned i fjorden. Dylan Cotton satt på Hawaii og så på landskap fra Romsdal og Sunnmøre på en skjerm, og kjente at noe festet seg.
– Jeg ville bo et sted med store fjell. Da jeg oppdaget Romsdalen, tenkte jeg bare: Der vil jeg bo.
Foto: Privat
Problemet var bare at han aldri hadde vært i Norge. Han kjente ingen her, hadde ingen jobb å komme til og ingen å flytte etter. Likevel begynte tanken å bli mer konkret: Kunne det faktisk gå an å flytte hit?
– Jeg begynte å google hvordan jeg kunne bo her, enten permanent eller i hvert fall for en periode, forteller han.
Det viste seg raskt at mulighetene var ganske tydelige: få seg jobb, studere – eller gifte seg med en nordmann.
– Det siste var ikke aktuelt, ler han.
Dermed begynte en plan å ta form.
Foto: Cathrine Montero Moen
Språk er makt
Tre år før han faktisk flyttet til Norge, begynte Dylan å lære seg språket. Skulle han først flytte hit, ville han også klare å bli en del av samfunnet.
– Jeg visste at det ikke var noen fordel at jeg bare kunne engelsk. Alle kan engelsk. Hvis jeg skulle få jobb her og bidra, måtte jeg lære meg norsk.
Han startet med Duolingo. Nye ord ble notert og pugget gjennom egne flashcards i Quizlet. Etter hvert fylte han dagene med norske podkaster, musikk og TV-serier for å forstå både uttale og sammenhenger i språket.
– De første seks månedene brukte jeg kanskje rundt 20 timer i uka bare på å lære norsk.
Språket begynte å falle på plass – helt til han kom til Norge og møtte dialektene i Møre og Romsdal.
– Når folk snakker bokmål, går det ganske bra. Men dialektene her – det tok litt tid, humrer han.
Første møtet med Norge
Dylan hadde bestemt seg for å studere i Norge og landet på en mastergrad i internasjonal business og markedsføring ved NTNU i Ålesund. Før studiestart brukte han noen uker på å utforske flere steder i landet. Turen gikk nordover.
– Jeg dro rett til Lofoten og ble der i fem uker. Det var helt fantastisk.
Derfra gikk turen sørover igjen. Han kjøpte seg bil, kjørte gjennom fjordlandskap og fjelloverganger – og stoppet også på Åndalsnes underveis. Det var første gang han så Romsdalen med egne øyne.
– Jeg husker jeg kjørte ned dalen og bare satt og så ut av vinduet. Jeg tenkte: «Dette er helt crazy. Dette kan ikke være et ekte sted.»
Foto: Privat. Dylan sammen med faren Doug på vei opp til Nesaksla i Rauma. Foreldrene har besøkt ham i Norge flere ganger.
Så var det tid for skolebenken i Ålesund. Studentlivet ga ham nye venner og erfaringer, men Dylan søkte seg raskt ut av studentboblen.
– Mange av de internasjonale studentene holder seg litt sammen. Det er naturlig. Men jeg hadde lyst til å bli kjent med folk som faktisk bor her.
Det var i fjellet, på stier eller gjennom aktiviteter han møtte folk med samme lidenskap for naturen. Samtidig ble han overrasket over at ikke flere av studentene var opptatt av friluftsliv.
– Jeg trodde egentlig at alle nordmenn var veldig glad i fjell og natur, ler han.
Foto: Privat. Før Dylan kom til Norge hadde han bare stått på ski et par ganger – resten er selvlært, også randonee.
– Mange av de jeg studerte med var mer sånn: «Nei, jeg liker ikke snø. Jeg liker ikke ski.» Da tenkte jeg litt: Er ikke dette Norge?
Det var først da han kom til Rauma at han følte han fant det han hadde sett for seg.
– Her er det mange som er glad i naturen. Folk som faktisk bruker det de har rett utenfor døra.
En oppvekst med store bølger
Dylan er ikke opprinnelig fra Hawaii. Han vokste opp i Sør-California, i Newport Beach i Orange County, der havet alltid var en naturlig del av hverdagen. Det var også der surfingen begynte.
– Faren min lærte meg å surfe da jeg var fem år.
Surfebrettet ble en trofast følgesvenn. Som tenåring sto han ofte opp før fuglene, dro ned til stranda og var ute i vannet i timevis før dagen egentlig hadde begynt.
Foto: Privat
– Da jeg var 12–13 år våknet jeg kanskje klokka fire eller halv fem, syklet til stranda og surfet før sola kom opp.
Da tiden kom for å velge universitet, bestemte han seg for å gjøre noe helt annet enn vennene hjemme i California.
– Alle vennene mine skulle studere i Sør-California. Hvis jeg gjorde det samme, visste jeg at livet mitt kom til å være akkurat det samme som før.
I stedet flyttet han til Hawaii som 18-åring for å studere Business Administration med spesialisering i markedsføring ved University of Hawaii.
– Der er det varmt året rundt, så der kan man surfe hele tiden.
Etter hvert begynte han å satse mer seriøst på surfingen. Han konkurrerte, reiste rundt og fikk etter hvert flere sponsorer.
– Surfing er vanskelig å bli god i, fordi du ikke bare kan øve hele tiden. Du må vente på bølgene. Du kan være ute i to–tre timer og kanskje bare få ti gode bølger. Men når du lærer å lese vinden og vannet, blir det lettere.
Foto: Privat. Dylan i sitt rette element – surfing i Waimea Bay på Hawaii.
Med større bølger og mer krefter øker også risikoen. Da Dylan var 17 år gammel måtte han for første gang ta i bruk sikkerhetsutstyret som brukes i big wave-surfing – en oppblåsbar surfvest med CO₂-patroner.
– Det var den største bølgen jeg har surfet – 13 meter høy. Jeg falt av og brettet mitt knakk i to. Foreldrene mine satt i en båt et stykke unna og fikk med seg hele greia. Men det gikk bra, smiler han.
Foto: Privat. Slik så brettet ut etter fallet – tatt av de enorme kreftene i bølgene.
Økende lidenskap for løping
På Hawaii finnes det også fjell – vulkanlandskap og stier som slynger seg gjennom regnskog og opp mot høye topper. Ved siden av surfingen fikk han en ny lidenskap.
– I starten gikk det mest i surfing og noen fjellturer. Etter hvert ble det fifty-fifty, og til slutt tok fjellene mesteparten av tiden min.
Han begynte å løpe mer i terrenget og utforske nye ruter. Etter hvert utviklet det seg til en lidenskap for lange og krevende turer i ulendt terreng.
På øya Oahu går den beryktede fjellryggen Koʻolau Traverse tvers over landskapet. De smale fjellryggene har blitt en utfordring for eventyrlystne løpere. Her forsøkte Dylan å krysse ruten gjennom tett vegetasjon og teknisk terreng.
– Jeg og en venn bestemte oss for å prøve å sette en ny rekord.
Foto: Privat
Den forrige rekorden var satt til fem dager og sju timer.
– Vi klarte det på tre dager og 14 timer. Stiene der er ikke like fine som i Norge – de er ganske brutale. Hvis du klarer to eller tre kilometer i timen der inne, går det egentlig ganske fort, ler han.
Rekorden deres sto en stund. Men senere ble den slått – av en av Dylans egne venner.
– Han gjennomførte hele turen på rundt 55 timer. Vanligvis legger man inn sovepauser eller overnatter underveis. Men han prøvde en helt ny strategi – å gå hele turen uten søvn.
Han ler litt.
– Det må alltid være én person som er gal nok til å prøve noe sånt.
Reisen fra Hawaii
Etter hvert følte Dylan at han hadde gjort det meste han ville gjøre på øya. Den eventyrlystne 28-åringen ville videre – til villere natur og brattere fjell. Det var nettopp det som til slutt førte ham til Norge.
– Jeg ble litt lei av at det alltid var varmt. Det er mellom 25 og 30 grader hele året. Jeg hadde lyst til å bo et sted med mer varierte årstider.
Planen var klar, men hjemme ble den ikke delt med det første.
– Jeg fortalte det til foreldrene mine seks måneder før jeg dro. Det var kanskje litt dårlig gjort, men de var veldig støttende, sier han.
Dylan er enebarn, noe som gjør avstanden ekstra merkbar når barnet flytter til andre siden av kloden – kanskje for godt. Likevel møtte han stor støtte hjemmefra.
– Mamma lastet også ned Duolingo og bestemte seg for å lære seg litt norsk, smiler han.
Sommeren 2023 satte han seg på flyet til Norge.
– Selv om jeg ikke kjente noen, så var dette noe jeg hadde drømt om lenge.
Etter fullført master begynte han å se etter jobb i Rauma. Da dukket det opp en utlysning hos møbelprodusenten Grande. Dylan søkte – og kort tid senere fikk jobben. Slik endte han opp i Innfjorden.
– I begynnelsen var det ganske mye å sette seg inn i. Jeg måtte slå opp mange ord og uttrykk jeg aldri hadde hørt før. Noen av faguttrykkene finnes ikke på engelsk engang, ler han.
– Jeg liker å bidra der jeg kan
I dag jobber Dylan som prosjektmedarbeider med tilbud og kalkulasjon i salgsteamet hos Grande. Han trives i jobben – både med arbeidsoppgavene og miljøet.
– Når jeg forteller folk hvem som er sjefen min, sier de ofte: «Er Torbjørn sjefen din? Da er du heldig.» Og det er jeg helt enig i. Jeg trives veldig godt.
Arbeidsplassen ligger bare en kilometer fra der han bor i Innfjorden, og etter jobb er veien kort til fjellene.
Foto: Privat. På tur til Kirketaket. Dylan sammen med Jan Møllerhaug.
– Jeg liker å løpe i fjellet, klatre litt og gå toppturer. Hvis jeg kan være ute, er det det beste. Her endrer fjellene seg hele tiden. Du kan gå til det samme fjellet hver dag, og det er nesten ulikt hver gang.
Gjennom løp, arrangementer og frivillig arbeid har han også blitt kjent med stadig flere i Rauma.
– Jeg liker å bidra der jeg kan. Det er en fin måte å gi litt tilbake til lokalsamfunnet på, og samtidig bli kjent med folk.
Nå har han bodd i Innfjorden siden i fjor høst og har allerede rukket å bli godt kjent i fjellene rundt bygda. Favorittoppen er ikke vanskelig å peke ut.
– Kongen er veldig kul. Jeg liker topper der du kan gå videre langs ryggen til flere andre topper, ikke bare opp og ned samme vei.
Men når man flytter fra så å si alt – hvor stort er savnet etter dem hjemme?
– Jeg snakker med familien min nesten hver dag. Jeg savner familie og venner, men ellers ikke så mye.
I stedet har han funnet noe annet i Rauma: et landskap som stadig gir nye utfordringer – og et lokalsamfunn der folk både er ute i naturen og stiller opp for hverandre.
– Akkurat nå vil jeg bare være her, utforske mer av fjellene og fortsette å bli kjent med folk. Hvis jeg får bli her, smiler han.
Vil du skape ditt drømmeliv i Rauma du også?
Det er mange ledige stillinger ute nå. Kanskje finner du din nye drømmejobb?
